Web-Linn.no

Det er egentlig litt rart å tenke på. At kroppen min er ikke bare min lenger. Jeg deler den med en liten skapning som ikke er jente eller gutt ennå. Jeg har aldri hilst på den eller sett den. Den bare lever inni meg og tar av min mat og min energi.

Den vokser og blir bare større og større for vær dag. Den kan allerede kjenne hvis jeg stryker over magen. Og snart kan den høre stemmen min. Etter en stund kan jeg til og med kjenne tegn til den, Men enda så får jeg ikke se den. Bare kjenne at den beveger seg inni meg og til og med kanskje se en fot eller en arm som tyter ut av magen.

Den lever inni meg og vi deler samme kropp. Kroppen er ikke bare min lenger. Finnes det noe mer fasinerendes enn dette? Nesten litt sion fiksjon movie dette. Det rare er at dette er normal at vi vokser opp blir gravide og føder dette som er inni kroppen.

Det som er mest merkelig er at noe så fint gjør så vondt. At det å formere seg skulle vel egentlig ikke gjøre så vondt, Men er det en grunn til at å føde gjør vondt? Er jo noen som ikke kjenner noen ting også da, Men som regel ligger kvinner i smerter lenge for å kunne få ut denne skapningen av kroppen. Og det enda rare er at vi gjør det gjerne flere ganger.

Helt rart hvordan disse skapningene vokser inni oss. Flere som tenker på dette på denne måten?